This is my contribution to the Craft Origine Challenge!
We had to create something with a color palette very light blue, pink and grey colors and tones. I found it really hard to craft something with so “feminine” colors. Haha!
The concept, or idea behind this is as the message suggests is something for a birthday girl!
She wakes up, finds this on her bed. Reads it. Gets overjoyed and runs to the kitchen. Sees cake and presents.
A fun little “Sword with a message” thing.
Craft Origine Challenge #1!
Posted by – October 30, 2011
Bokstaver
Posted by – August 18, 2011
Dette er mitt svar på temaet jeg fikk i runde 2 av Carolines bloggutfordring. Som overskriften sier fikk jeg temaet “Bokstaver”. I min leting etter Dinosaurkjeks kom jeg over klassikeren Bokstavkjeks, så hvorfor ikke leke med maten!
Det viste seg at boksen jeg kjøpte ikke hadde K-er eller U-er i seg, kan man klage på sånt? Så hva er bokstavr? Vel som jeg prøver å si med mitt bokstavkjekspoesi – så er ord det vi bruker til å konstruere ord. Bokstaver i seg selv har ingen mening, men satt i system kan de fortelle hva som helst. Evnen til å lese henger sammen med bokstaver for uten den er de bare meningsløse former. Bokstaver er abstrakte symboler med mening, akkurat som asiatiske tegn.
Ingenting jeg skriver her er nytt, for bokstaver er ikke nytt. La oss se på hvordan bokstaven A har endret seg over tid. (takk wikipedia!)
| Egyptisk | Fønikisk |
Gresk | Etruskisk | Romersk |
|---|---|---|---|---|
 |
 |
 |
 |
 |
Er det ikke artig å tenke på hvordan forskjellige sivilasasjoner har formet bokstaven og flere hundre år etter at den døde ut så lever bokstaven videre? Landskap endres, byer rives og mennesker forsvinner, men det nedskrevne språket forblir. Når et språk ikke skrives ned kan det lett forsvinne. Selvom vi ikke vet hvordan de uttalte ordene kan vi fortstatt forstå det. Bokstaven er byggestenen til en sivilisasjon, den enkleste formen for symbolert kommunikasjon mellom mennesker. For tale når bare så langt. En rytter som rir med et muntig budskap over slettene til den andre byen kan glemme budskapet på veien eller med et uhell si noe feil. Skrevet ned på et brev og forseglet i en pakke kan budskapet blir bragt fullstendig til mottaker. De tidligste formene for budskap mellom mennekser må være bildene risset inn i huleveggene i steinalderen. Akkurat som bokstaver blir brukt til å forme ord, ble de bildene brukt til å lage en historie. Jeg vil påstå at tidens eldste menneskelige lyst er å legge noen igjen av seg selv. Vise seg fram i nåtiden, men også for ettertiden. Så lenge huleveggen består vil vi alltid vite at de jaktet på en mammut den varme sommerdagen for mange år siden. En siste hilsen fra en tid tapt for alltid. Innblikk i noe vi aldri selv vil oppleve.
Våre nordiske forfedre, Vikingene – har risset inn runer om sine reiser og guder. Runer eller futhark som det heter, er enkle symboler basert på rette streker. Lett å risse inn i både stein og tre.
Det er kanskje vanskelig å tenke seg at vårt nordiske språk stammer fra dette, med blanding fa germansk. Men selvom symbolene ser annerledes ut enn våre bokstaver, så blir de uttalt ganske likt.
Den vanlige transkripsjonen er:
- f u þ a r k g w
- h n i j ï p z s
- t b e m l ŋ d o
Jeg håper personen som kom opp med dette temaet er fornøyd med hva jeg gjorde med det. I hvert fall fikk jeg spise en kjeks jeg ikke har smakt på veldig lenge.
Kjeks formet som bokstaver er noe hvert barn ikke kan være foruten. Morsommere enn lekser, for disse kan spises opp!
ni tanker.
Posted by – June 21, 2011
Jeg har lenge ønsket å skrive noe på denne bloggen, jeg betaler jo faktisk for dette domenet. Kjedelig å ikke bruke det til noe. Jeg velger derfor å herme etter @ettertanke og lager en liste over ting i mitt liv, som hun gjorde.
1. Hadde jeg ikke fått F, altså stryk – i bedriftsøkonomi første året på Høgskolen i Vestfold hadde jeg vært ferdig utdannet nå. “Bachelor” grad i Informasjonssystmer og IT-ledesle. Sukk. Det første året var skikkelig hardt og jeg angrer på at jeg ikke sluttet. I steden for har jeg fullført alle tre årene, plustt et halvår til for å stå i det faget… Jeg har ikke spesielt lyst. Hvorfor ble jeg? Vel, jeg har aldri vært av den sosiale typen og situasjonen som høgskolen ga meg var å møte nye mennesker enten jeg ville det eller ikke. Sånn sett har det vært en positiv opplevelse. Nå er den tiden over. Akkurat som med videregående vil jeg mest sannsynlig aldri se de personene igjen. Hilse på rundt om? Kanskje. Jeg orker ikke mer utdanning, jeg vil leve litt. Møte de personene jeg vil aldri miste kontakt med.
2. Som nevnt, jeg vil ikke ta mer utdanning. Jeg vil jobbe. Jeg har sendt ut fem søknader, bare avslag – men i dag fikk jeg spørsmål om jeg kunne stille til intervju på mandag, i Sandefjord av alle steder. Hadde helt glemt den søknadene jeg sendte ditt. Derfor hater jeg tilfeldigheter. Veldig. Jeg var så oppgitt over å ikke ha en jobb at jeg tenkte “fuck it, let’s go somewhere”. Til Finland! Jeg har to brevvenner der og jeg kunne bo hos en av de. Hun skal jobbe en måned med å plane trær, planter? Plante noe i hvertfall. Så hvorfor ikke hjelpe til gratis? Så, jeg gjorde en avtale på søndag kveld at hvis jeg ikke fikk svar fra noen jobb innen en uke, skulle jeg dra ditt. Mandag morgen kom eposten om intervju. Sukk. Jeg vil så gjerne reise ditt, men jeg trenger en jobb.
3. Hvorfor er den reisen så viktig for meg? Vel, jeg har aldri reist alene før. I en alder av 21 bor jeg fortsatt hjemme, føler meg like voksen og moden som en 4-åring. Jeg vil fly. Jeg vil bort. Jeg liker som sagt ikke tilfeldigheter. Etter videregående søkte jeg på asiatiske studier på UiO i håp om å ha et år utenlands i Japan. Jeg kom ikke inn. Så jeg gikk på restetorget og endte opp med å sløse tre år på høgskolen i steden for. Jeg vil reise! Jeg har null sosiale antenner mot ukjente mennesker, jeg må kjenne de fra før jeg møter de. Så å bli kjent med folk tilfeldig er ikke min greie. Over brevveksling og MSN har jeg blitt kjent med hun ene veldig godt. Eller hvor godt kjenner man personer ut i fra tekst og et stillestående bildet? I hvert fall føler jeg meg veldig optimistisk om den turen. Jeg tror det vil bli en viktig erfaring for meg personlig, enten den ender i lykke eller ei.
4. Jeg er ensom. Alle er vel ensomme, men de fleste har sosiale antenner så de later som om de ikke er ensomme. De tar på seg masker, går inn i rollen for å komme i kontakt med andre. Jeg mener, jeg ser på folk jeg kjenner, eller kjente, hva de driver med og sånn som jeg kjenner dem – oppfører de seg veldig annerledes. De har nok kanskje bare forandret seg, mens jeg har stått stille? Hva fikk meg til å stå stille? Jeg kan lett skylde på mitt først seriøse forhold, eller hvor seriøst kan et forhold i perioden 15-17 år være? For meg betydde det mye, men hu som alle andre så vel at jeg ikke dro noen steder med mitt liv. Null ambisjoner, null selvtillit eller en indre driv. Jeg kan også skylde på mobbing på skolen, men hvem kan vel ikke det? Igjen, så føler jeg at å reise vil lindre disse sårene i meg.
5. Jeg vil skrive. Jeg liker å skrive faktisk, men det ender aldri her. Det er mange grunner til det. Først og fremst er det fordi jeg ikke føler meg komfortable med norsk, selv om det er mitt morsmål. For meg blir automatisk inntrykk, fantasi og følelse presentert i meg på engelsk. Noe som er veldig synd. Jeg burde få inn mer norsk, både i bok form og musikk. Kanskje. Jeg føler norsk er så “kleint”. Jeg mestrer det ikke, jeg føler at ordforrådet mitt er så dårlig. Jeg vil så gjerne skrive – eneste måten er vel å starte?
6. Jeg like språk, selv om jeg ikke er flink eller kan snakke/skrive noe annet språk godt enn norsk og engelsk. Jeg har brevvenner, jeg liker mine brevvenner. Kanada, Finland, Estland, Frankrike og Danmark. Fine folk, fine språk – steder jeg vil besøke. Språk jeg vil lære. Japansk, koreansk, fillipinsk (tagalog) og gammel latin. Fine språk, men kommer nok aldri til å lære dem. Livet er for kort, jeg greier ikke å holde fokus.
7. Bil er noe jeg angrer på, veldig dyrt. Fortjener et eget punkt bare det.
8. Jeg liker å fotografere, men tørr ikke å ta bilder av andre mennesker eller meg selv. Jeg er også redd for min egen stemme. Er jeg redd for meg selv? Er det sunt? Men tilbake til bilder. Fotografi er et fint medium og vise følelser i, selv om jeg bare ser det i stillestående hust, et blad på bakken eller trær – naturen er kanskje levende, men hva er den uten mennesker? Min favoritt forfatter Terry Pratchett har sagt at menneskers rolle i universet er å fortelle den hva den er. Altså vi gir mening til det rundt oss, uten oss er det ingenting.
9. I morgen skal jeg skrive noe, etter å ha syklet en tur. Forøvrig bruker jeg mye komma og bindestrek. Punktum føles så konkluderende. Livet har bare et punktum, døden. Jeg leser omtrent bare Terry Pratchett så her kommer noe som passer inn i denne sammenheng. Han sier at livet har ikke kapitler, ikke for vanlige folk. Derfor har ikke han kaptiler i sine bøker for voksne. Mitt poeng er at vi er alle normale folk. Du kan anklage meg for at dette er sosialisten i meg, men vi er alle normale folk. Ingen er spesielle eller unike. Ja, vårt samfunn motstrider dette argumentet, men jeg studerer det bare fra sidenlinjen. Hvordan er det for dere på innsiden?
Post, ja takk.
Posted by – February 5, 2011
Jeg liker sneglepost. Jeg liker postvesenet. Tanken over alle leddene det innebærer for at posten skal frem, fascinerer meg virkelig. Jeg fikk en slags ny forståelse av Posten etter å ha oppdaget min første Terry Pratchett bok, Going Postal. Utenom 1984 av Georg Orwell, har nok Going Postal vært den boken som har formet mine tanker mest. Er nok et tegn på at jeg må lese mer enn 2-3 bøker i året? (utenom pensum). 
Så hva er det jeg egentlig mener? Vel, det handler jo om følelsene og tankene bak selve beskjeden. Det er noe spesielt å få et håndskrevet brev av noen, et kort som de har brukt tid og energi bak. E-post, for meg er veldig sterilt og upersonlig. Forførende håndskrift som forsterker de kjærlige ordene. Ord formet med en elegant skrift som pirrer sansene mens man leser. Det gir det “lille” ekstra i det som blir fortalt. Ordene endrer størrelse, det skapes et landskap innenfor arkets rammer. Et postkort fra ukjente steder som gjenspeiler kulturen til den personen som sendte deg akkurat dette kortet. Hva er det å ikke like? Jeg er nok en romantikker eller nostalgisk tilbake til en tid jeg aldri selv opplevde. Korrespondanse via sneglepost er ikke like effektivt som via e-post, men jeg mener det er en stor forskjell mellom de to måtene å konversere på i vår moderne tidsalder. E-post er kjapt, lynraskt, men det er noe med ventingen på såkalt “sneglepost”. Jeg liker følelsen av å få noe i posten. Gjør ikke alle det? Altså, post som ikke er reklame eller regninger. Jeg går ikke å titter i postkassen hver dag og blir deppa hvis det ikke er noe der, men spenningen av å se det ligge i postkassa og vite at nå, nå har noe kommet…
Det er en god følelse. For meg i hvert fall, er jeg bare sær? De fleste brev jeg sender er forseglet med voks og enten seglet “M” eller et annent symbol jeg føler for å bruke. Er det pretensiøst/veldig rart å gjøre? Jeg liker den følelsen også, av å forsegle noe med voks. Lukten av stearinlyset, den smeltende voksen og av til lukten av svidd tre. Det sender meg tilbake i tiden og bilder av slott, viktige meldinger og ryttere som rir i regnet for å levere budskapet. Akkurat som postmenn. Et godt eksempel er mottoet til postvesenet i boken Going Postal;
“Neither rain nor snow nor gloom of night can stay these messengers about their duty.”
For en tid tilbake lagde jeg denne nettsiden, Mimir Mailing Motivation. Har du lyst til å bli entusiastisk form god gammel sneglepost og vil sende meg noe, (du får svar!) så finner du en adresse der. Merk: Det prosjektet ble ikke vellykket. Vel, jeg ser det mer som et eksperiment. Alle jeg korresponderer med har jeg møtt på deviantart.com, som forøvrig er en artig side for oss kreative og kule. Så ja, eksperimenter med brev og postkort med meg davel, er 100% trygt og koster veldig lite. Sendte forleden et brev til Estland, 12 kr. Posten må tjene svært lite penger, jeg hadde betalt opptil 50-lappen for at et brev/kort skulle komme til noe andre et ANNET sted i verden. Men kan jo ikke klage på 12 hele kroner.
Så hva skal vi konkludere med. Vel, jeg er sær, men jeg er vel inne på noe i det jeg sier? Håper det. Så, på godt norsk “Let’s Go Postal”.
Min nabo Totoro
Posted by – January 9, 2011
Min nabo Totoro (となりのトトロ, Tonari no Totoro)
”Min nabo Totoro” er en japansk tegnefilm fra 1988, av Studio Ghiblis Hayao Miyazaki. Studio Ghibli er et av japans mest populære animasjons selskap. Miyazaki er en legende innen animasjon og har laget mange filmer. Sentrale teamer i hans filmer er at man må ta vare på naturen, beholde sin barnslighet og aldri bli voksne kjedelige mennesker. La fantasien leve inni deg og dra på eventyr! Miyazaki filmer passer for alle, det er det fantastiske med hans evne til å lage film.
Min nabo Totoro handler om en japansk familie som flytter til et nytt hus på landet. Moren er på sykehuset. De to døtrene, Mei og Satsuki, har mye tid for seg selv mens far er på jobb. Mei og Satsuki finner fort ut at det er mange spennende vesener som bor i området rundt deres nye hjem. Søte små skapninger, et magisk tre og tittelfiguren, Totoro, en klump av et dyr som enten ligger og snorker eller spiller på fløyte-lignende instrumentet ocarina. Det er ikke ofte jeg ser slike barnefilmer der alle er snille med hverandre og som er spennende! Humoren er langsom og annerledes fra det vi er vant med, mye på grunn av at den er såpass gammel og man er ikke vant med japansk kultur. ”Min Nabo Totoro” passer for alle, det er noe vi alle kjenner oss igjen i, nemlig vår barnslige nysgjerrighet. Vi har alle vært barn og opplevd at det var noe vi syntes som var rart og merkelig. Det er en god del år siden jeg så denne filmen, men den er fortsatt klar i mitt sinn. Godt mulig det er fordi jeg hver dag ser en Totoro som fisker ned fra bokhyllen min.
Jeg anbefaler også å sjekke ut andre filmer fra Studio Ghibli, fascinerende filmografi som er verdt en titt!
Platekompaniet har et godt utvalg av disse filmene på norsk (tekstet og dubbet). Det er også mulig å plukke opp flere for en litt billigere penge på play.com.
Mye anime, både gammelt og nytt er fortsatt ikke tilgjengelige på engelsk (og hvertfall ikke norsk). Så da er eneste mulighet å bruke internett for å få tak i dem…
Fansubbing er et fenomen innenfor dette. Privatepersoner tar opp anime eller ripper det fra en japansk DVD-utgivelse og oversetter det selv. Amatør-undertekstere, fan av anime, altså navnet “Fan”+”subbing”.
linker:
http://www.imdb.com/title/tt0096283/
http://www.filmweb.no/trailere/article130580.ece
Jeg ser all japansk animasjon (mest kjent som “anime”) på orginal språket med engelsk eller norsk tekst. Mulig jeg vil skrive en dypere og detaljert begrunnelse av det senere. Det hele dreier seg om å oppleve (se, høre og føle) hva skaperene hadde for seg når de lagde filmen/tv-serien. Jeg føler at norske stemmer og japanske navn, referanser og sosiale fenomener blir borte i en oversettelse. I de værste tilfellene prøver de å “fornorske” det og legger over norske referanser. Dette synes jeg ødelegger mye. Ja, jeg er kanskje en “snob” innenfor slikt og ser på utenlandske ting som noe eksotisk. Vil ikke nekte for det!
Trailere for et utvalg av andre Studio Ghibli filmer:
Nausicaa of the valley of the wind.
Grave of the fireflies.
Howl’s Moving Castle.
Princess Mononoke.
Podcasting
Posted by – January 8, 2011
I 2005 da jeg fikk min første iPod visste jeg ikke hva det ville betyr for min underholdninssfære. Jeg har aldri likt å høre på radio da jeg finner det meste der høyst uinterresant og musikken rett og slett dårlig. Konseptet med å vente på noe etter en bestemt tidsplan og høre på ting man ikke liker for å få høre noen man vil ha er så gammeldags. Dette gjelder også TV. Hvorfor sitte å vente hver mandag på en episode av noe? Latterlige greier, men det kan vi ta i en annen blogg. Podcast er underholdning på dine premisser! Jeg har blitt frelst av underholdningen man kan få fra internett.
Sjeldent ser jeg på TV da jeg kan få alt jeg noensinne ville ha lyst til å se på NÅR og HVOR jeg vil. Men… nok om min misjonæring for slikt!
…
Så hva er en podcast? Vel, la oss først se på ordet. Podcast og og i flertall podcasts, kan vi bruke disse ordene på norsk? For meg blir det veldig rart å skrive podcast og podcastere , men jeg ser(og hører) at det siste blir mer og mer vanlig. En podcast kan godt sammenlignes med et radioprogram som kan lastes ned fra nettet i episode-format. Kan også abonneres på via RSS av diverse programmer (klienter), selv bruker jeg iTunes.
I prinsippet er podcaster gratis, men det er noen som har funnet en måte å tjene penger på det. I starten (var også podcaster uten reklame, men noen populære podcast har begynt å ha reklame. Podcasting kom på banen i 2005. Jeg oppdaget det når jeg kjøpte min første iPod og så “podcasts” listet i menyene i iTunes. Det er først og fremst privatpersoner som bedriver podcasting, men kjente mediahus som NRK legger ut diverse radioprogram som podcast. Mange startet med pocasting. Da man bare trenger en mikrofon og tilgang på internett for å skape sitt eget radioprogram. Nå 6 år etter har mange forsvunnet, mens bare noen få har overlevd. Podcasting er jo basert på lydføler som blir lastet opp og ned, dette lager en stor del datatrafikk som er relativt dyrt for en person å ha. Jeg sier relativt fordi her er det mange faktorer som kommer inn. Man kan jo ha en egen server, da koster det jo ingenting, men det som er mest vanlig er å ha hosting hos en ekstern leverandør. En populær podcast vil også måtte oppgradere sitt utstyr, for på et tidspunkt blir ikke en mikrofon fra Clas Olson godt nok.
I denne sammehengen vil jeg nevne Simply Syndicated fra England. De started med en podcast ved navn “Movies you should see” og har blitt så populære at de har gjennom årene opprettet flere podcaster og har samlet det under et selskap kalt Simply Syndicated.
De selger nå t-skjorter og diverse andre ting for å promotere seg selv. Et bestemt antall podcaster er tilgjengelig i arkivene, mens gamle podcaster kan fåes kjøpt for en billig penge.
For de av oss som liker lydbøker er det også flere amatørforfattere som har lagt ut sine bøker som pocasts. Noen av de har på grunn av populæritet fått kontrakt med forlag og gitt ut bøkene. Personer innenfor dette er Scott Sigler, Mur Lafferty, Nathan Lowell og J.C Hutchins
Det finnes podcasts om det meste, fra sjakk, matlaging til siste nytt innen data!
Som sagt er det lett å tak i podcaster, og det er andre podcast-klienter enn iTunes, jeg har ingen erfaringer med dem. Det er også mulig å gå til den podcastens nettsted og laste ned episodene manuelt eller lytte på den i en integrert avspiller.
JapanFiles
Posted by – January 6, 2011
JapanFiles er en fin kilde for å få tak i japansk indie-musikk digitalt. Jeg finner credits–konseptet dems litt rart, for man kjøper credits og disse bruker man til å handle med. Hadde vel vært enklere å bare kjøpe musikk direkte? Jeg har også oppdaget at flere av artisene på JapanFiles også er på iTunes, men det er helt klart bedre å kjøpe de fra JapanFiles som er drm fri.
Det er mulig å ta en liten lytteprøve på 30 sekunder på hver sang, slik at man vet hva man vil ha. Jeg i hvert fall kjenner ikke til noen av disse artistene fra før av, så det blir mye lyttesurfing for å finne det som er knall!
Dette er et fint tilbud hvis man ønsker å handle musikk lovlig for en gangs skyld, ellers vil jeg anbefale YesAsia.com for å kjøpe gode gamle CD’er og DVD’er fra asia. (og annet stæsj).
Her er noen av de artistene jeg har oppdaget:
Spenstig og fargerik musikk som man blir glad og energisk av!
Destrose
Ja, hva skal man si. Fascinerende japanske piker er bare en av grunnene til at jeg liker dem, musikken er helt OK! Ett av de få kvinnelige bandene innen, tja, visual kei/j-rock lignende greier. Goth-metall? Hm. Vanskelig å plassere dem synes jeg.
Digitalt-techno, ehm… med Daft Punk undertoner. Veldig artig og spenstig musikk! (Ja, jeg har veldig dårlig oversikt over musikksjangre).
Visual kei, j-rock og goth metall musikk igjen ja. Mye bra, mye rart, liker de mest på grunn av ALT de er/prøver å være. Lett å tenke på Gackt (<3) og den slags. De er også hovedsaklig kvinnelige, fin skriking også… Guilty pleasures…
Deilig hard rock som varmer sjelen og minner meg om hvorfor jeg hører på japansk rock.
Myk og avslappende musikk til arbeid og slikt. Frisker til enhver stillhet med sin sjarm. Hvorfor satte jeg ikke denne høyere opp ? Ikke at rangeringen her betyr noe, men… rangering rangering1!!
Hard rock, pop, balladers og ska. Så navnet lyver ikke, musikken er en reall mix!
Jeg løy litt i starten, jeg sa at alle artistene på JapanFiles var ukjente for meg, men ei. Dette bandet har store nostalgiske minner for meg så jeg ble overasket når jeg fant de der. Har hørt på HIGHT and MIGHTY COLOR siden jeg oppdaget japansk musikk sommeren 2005. Anbefaler det sterkt. GOD og klassisk j-rock!
Alle bilder og artister nevnt er fra: http://www.japanfiles.com
Star Trek: Voyager Season 1 – Thoughts!
Posted by – December 18, 2010
Thoughts from a norwegian Star Trek fan.
Star Trek: Voyager is a good show!
With that off my chest I will dive into my thoughts regarding VOY Seasos1. If the response to this, if any, are positive I will continue to do so with every season as I watch them. I fear this might turn into a very long forum post, but alas I believe I have to explain where I come from when regards to Star Trek. Perhaps I should have made this its own post.
Oh well.
I was born 1989, my first introduction to Star Trek was when they aired TNG in the late 90′s. I liked it, it was very unusal when compared to what I was used to watching. Sadly they aired it randomly at the 15:00 timeslot on Sundays. Never really saw it in a “serialzed” fashion. When VOY started to apper in the same way randomly through the early 00′s my inerested peeked again. Sadly the airing was highly random and as I learned later, they just aired the two first seasons over and over again. Fastfoward to ’04. I got a new friend at school, he knew what Star Trek was. He borrowed me seasons 1-3 on CD. Yes, CD. ’04 was also the year I used the internet for the first time. Yes, I never really used/understod the need for “the internet” before ’04. We didn’t have it at home, only saw it at school when we were tasked to look for things. Anything school related was nothing I would think of having at home! Anyhow, we got internet at home and surprise to surprise, internet had lots of Star Trek on it! This is obviously a very brief version, it also includes alot of WoW and piracy.
I got my first job at 17, the first fruits of that labour is proudly displayed on my shelf. All seasons TNG and DS9 on DVD. (Also TOS season 1, and all the movies, and some games. Audiobooks from iTunes and technical manuals!)
I have paid for the pircay crimes of my youth! Hah.
Fastforward to ’08 and satelite TV. Various channels have aired TNG and ENT in all its glory. But I never saw VOY, nor DS9. That was the reason I got DS9 first on DVD, before I got TNG. For the last two weeks I have been re-discovering VOY. So at last, to the meat of this post!
The premis of VOY is not that great. They wanted to explore new places and races. Why? There is still much to learn and see from what we allready now. I would love some more Romulan action! It is clear that their ambition was their greates flaw for this season. The Kazons are nothing more than primitive Klingons. Rubbish I say. The sooner we warp away from them the better. The cast is interesting. Captain Janeway is very cold, but I suppose her emotion reflects the situation she is in. She never expected to be the leader and the representative of the Federation in the Delta Quadrant. Surely that is not an easy task. Tuvok acts more like the first officer than Chakotay. It is also somewhat disturbing how much more she trusts Tuvoks advice than Chakotays. The only reason he is the first officer is because of the other Maquis, but they never really explain what the Maquis feel about this situation. Chakotay and all his native stuff is highly boring. I hope that his character will become useful at some point. Onto more useless characters, but one that also surprised me; Neelix is annoying and aweful, but he gets better and I have grown to like him. It never works when they try to make him the “funny one” though. The Doctor on the other hand steals this show. He is never boring and never useless. The Doctor acts like a doctor for this show. Whenever it has some bad moments, just wait for him to appear and all will be fine! B’Elanna Torres is a decent chief engineer and an interesting character. Surprisingly good stories surrounding her. Tom Paris and Kim acts like college roommates in space. I have no negative or positive feelings towards them really, they are just there. Like background characters. I wish they get more use in season 3 and onwards. Have I forgotten anybody? If so they must be not noteworthy.
The first season is short, but it contains a mix of everything. Mega tiny spoilers will follow?
1&2. Caretaker – A very poor pilot. The idea of a “caretaker” and its abilities are ridiculous. We never learn anything about it. Poorly executed pilot, I know I am repeating myself but… it is so bad. Everything about it. They should have used Q instead. Q will show up later in season 2 anyways, he can send them home. Why not make him the villain who sent them there in the first place? With the Borg and all. Just saying.
3. Parallax - The Maquis have to become a part of the crew-episode. Something happens and Torres and Janeway have to work together to solve it. Torres is promoted to chief engineer and this helps the other Maquis to fit in. That was the thought behind this episode, and it works, kinda.
4. Time and Again – Timetravel Again! To be fair it is a good episode and you can’t have a Star Trek show without some time, travel and twists now can we!
5. Phage – Zombies, kinda. Neat idea and the Vidiians would have been a great villain in this show.
6. The Cloud – Nothing really happens, just the characters hanging out, but one question is answered; is there coffee in that nebula?
7. Eye of the Needle – The first episode I truly enjoyed. I will not spoil this, but I will nod towards the end of the TNG episode “The Defector”. Which I will do again soon enough.
8. Ex Post Facto – CSI: Delta Quadrant? Tuvok as Columbo? Tuvok Holmes? Yes, this is a crime-investigation episode. It is a good episode, if not somewhat misplaced. We sent the Voyager to the Delta Quadrant for this? Didn’t we see something similar to this in a TNG episode? Hm? HM?
9.Emanations – Kim explores the realm of Death. Spoiler: He comes back from it, TWICE! Depending on your point of view.
10. Prime Factors – So the point with this episode is to explore how far the crew will go to get home. Violate the prime directive? A good dose of mutiny and emotions in this one. I like this episodes of its ambition, but the end result between Torres and Janeway is never mentioned again.
11. State of Flux - At this point I was not surprised that they again used something we are familiar with to make a story. The Cardassians are back, kinda. I am in season two now and I still don’t understand why the Kazons trust this Cardassian so much. Everything we have seen so far about their involvment with them has been negative!
12. Heroes and Demons – Remember the Doctor and the holodeck? Dude, lets mix’em up! Well sit down and enjoy this episode. I watched this one twice before continuing with season. Am I crazy? Neh, just can’t help to not smile when the Doctor does his thing!
13. Cathexis - What a thriller. Best episode so far! The crew turn against eachother when someone among them have evil intentions.
14. Faces - Torres gets to know her Klingon self, literally. Oh…. and the Vidiians are back! One kick ass episode with somewhat creepty undertones by a certain Vidiian character. “Faces” means alot in this episode, thats for sure.
15. Jetrel – We learn more about Neelix and his past. This is were I nod back to the TNG episode “The Defector”. Another brilliant episode.
16. Learning Curve – A weird note to end a season on I must say. Some of the Maquis are restless and don’t care about Federation rules. Tuvok is assaigned to train and give them some dicipline. A fairly unoriginal plot. People who dislike eachother ends up friends. How nice.
All in all I liked this season. Every Star Trek show is slow in the start, it needs to find its place and the actors have to learn their characters. When I was finished with season one I was left with a sense of wonder, how will this turn out? Season two has not dissapoined me, more on that in the near future!
I prefer stand alone episiodes. DS9 and ENT biggest flaw in my opinion is the serialization of it. Two-parters and even three-parters are fine. But longer than that it just becomes tidious I feel. In both they tell good stories and they are both good shows, but the ones I watch are the stand alones and the two-parters. I like storytelling. If an episode of any show manages to tell me a story that entertains me I am happy. I think VOY will turn out to be better than DS9, but not as good as ENT. This is my prediction. Yeah, I prefer ENT over DS9. Ds9 suffers from a Bajoran syndrom, which is strange for me to say when all it is about almost is the Bajorans. The writers had the same feeling as me eventually though, since they brought back the Klingons and Cardassians soon enough. So what interesting thing will they present me with in VOY ? If we are stuck with the Kazons I will be one grumpy watcher! I know that at some point we will meet the Borg. I just hope there is more interesting stories with interesting new races before that happens.
I had an urge to write this after thinking about VOY alot recently. Perhaps it is all nonsense, but please comment if you have something say.
Thanks for reading in any case.
Disappearance Diary
Posted by – December 3, 2010
Disappearance Diary av Hideo Azuma. (2005)
Svart/Hvit manga, 200 sider.
ISBN: 978-84-96427-42-6
Vi har vel alle tenkt tanken om å bare stikke ifra det livet man kjenner, frigi seg fra hverdagslivets stress. Det gjorde tegneren Hideo Azuma, han ble lei av presset og stresset i sitt arbeid og bestemte seg for å bli uteligger. Han gjorde det ikke bare en gang, men hele tre ganger! I denne tegneserien som han selv har tegnet og skrevet forteller han om sine erfaringer som profesjonell tegner, alkoholiker og uteligger i Japan i perioden 1989 til 1998.
Hideo Azuma født 6.Februar 1950 debuterte som tegner (japansk manga) i 1969. Som tegneserien tegner må man ukentlig gi ut nytt materialet og presset er stort.
I 1989 ble presset altfor stort og han rømte vekk fra livet, familien sin og jobben. Han er deprimert, drikker altfor mye, spiser lite og må gjøre små jobber for å overleve. Men alt er selvvalgt. Han vil vekk fra livet sitt, selvom hans liv som profesjonell tegner gir han en god inntekt. Han vil leve på kanten av samfunnet for å slippe vekk fra alt maset og forventninger. Han vil være fri. I tegneserien viser han sin erfaring som hjemløs i Japan veldig romantisk. Han bruker mye humor og selv ironi når han forteller om hvordan han måtte grave i søppel for å finne mat og hvoran han brukte alle pengen han fant til å kjøpe alkohol. Men han viser aldri sorg eller anger for det han gjør.
Denne tegneserien viser hvordan det japanske samfunnet oppfører seg mot uteliggere og livet til de som lever på kanten av samfunnet i Japan. Det viser også hvordan industrien rundt tegneserier og forlegger behandler sine tegnere. Jeg har litt kunnskap rundt det japanske samfunnet og ingen elementer som blir vist i tegneserien overrasket meg. Så hvis dette er det første inntrykket av det japanske samfunnet du leser er det nok mange små ting man går glipp av eller finner rart.
Det er veldig lett å ikke like Hideos egoistiske valg og livstil, men det er også like lett å forstå han. Det er en veldig ærlig fortelling om hans syn på hvordan de tre periodene var. Han henger med andre uteligger, fylliker og fanger om små glimt om hvordan de ser det moderne samfun. Alkohol misbruket hans blir værre jo mer han lever som hjemløs. I hans tredje periode uteligger tar han opp en små jobb som rørlegger for et firma og tjener litt penger. Det hele ender med at han blir tvangs innlagt for å få hjelp og slik ender hans eventyr.
Hideo Azuma – Disapearance Diary
Det hele er en veldig interresant tegneserie om det eventyret om å være fri, fortalt med sjarm og ærlighet. Definivt verdt å ta en titt på.
Moon (2009)
Posted by – December 2, 2010
Moon (2009) er en ny science-fiction film som virkelig oppsummerer hva denne sjangeren kan oppnå. Laget på det lille budsjettet av 5 millioner dollar har de virkelig laget et mesterverk! Moon foregår i nær fremtid hvor vi har begynt å samle ressurser på månen. Arbeidet foregår på en månebase på månens mørke side, den som alltid er vendt vekk fra Jorden. Bare en person trenger å jobbe der siden det meste er automatisert, men den som jobber der må være der i tre år sammenhengende. Sam Rockwell spiller Sam Bell som er på slutten av sin tre år lange jobbkontrakt. Han har bare to uker igjen da han oppdager at ikke alt er som det ser ut til.
Han er ikke helt alene på månebasen for roboten GERTY snurrer omkring og passer på han. GERTY ligner mistenkelig mye på HAL 9000 fra Stanley Kubrick’s 2001: A Space Odyssey. Har man sett 2001 så får man noen tanker rundt GERTY. Nå skal jeg ikke fortelle for mye, men filmen tar veldig utradisjonelle vendepunkter enn man hadde forventet. Moon er en kjærlighets erklæring til klassisk science-ficion, denne dypen filmer blir ikke laget lenger. Man trenger ikke lasersverd og store romskip kriger for å lage en god film i denne sjangeren. District 9 og Moon er to gode eksempler på hvordan man kan fortelle unike historier og gjøre det veldig underholdne. Selvom District 9 ikke levde helt opp til mine forventninger, så gjorde Moon det! En annen film jeg kom til å tenke på var den første Alien filmen, for de tar begge opp livet i isolasjon langt vekk fra sivilasjon og hvordan mennesker takler det under stress.
Jeg følte virkelig isolasjonen og tomheten av å være på den månebasen. Moon gir et veldig realistisk bilde på hvordan det faktisk er å leve et sånt liv. Realismen filmen viser er veldig troverdig, det er ikke så mye som er utenkelig i det vi ser. Det hele virker naturlig, gjennomtenkt og virkelig. Jeg anbefaler virkelig Moon for alle. Den står fint på egne ben og fortjener å bli plassert i samme hylle som de store science-fiction filmene.